PAO FESTIVAL 2015 Av Lisa Stålspets

PAO FESTIVAL 2015 Av Lisa Stålspets Da jeg åpner dørene til Atelier Nords visningsrom ANX blir jeg tatt imot av Tanja Thorjussen, Franzisca Siegrist og Kirsty Kross, som organiserer PAO Performancefestival 2015 for tredje året på rad. I år har festivalen tatt utgangpunkt i den nordiske performancescenen. PAO byr alle besøkere på suppe og te eller kaffe. Det er en varm og inkluderende stemning og et ambisiøst program som festivalen har laget. Mange av de inviterte kunstnerne setter spørsmålstegn ved hva språk er, hva kommunikasjonens regler består i, hvordan man kan forstå eller ikke forstå virkeligheten. Hva er virkeligheten forresten? I en pause ser jeg en jente ta på seg leppestiften uten å bruke speil. Et lite barn som sitter på fanget til sin mor smiler gledestrålende og strekker armene sine ut mot en fremmed dame. Det er ikke kunst, men det ser så menneskelig ut. Denne situasjonen, et rom for forhøyet oppmerksomhet, lager rammen til festivalen. Enkle situasjoner, tilstander, mellommenneskelige relasjoner, får stå foran øynene våre og skinne.

WORDS Magnús Logi Kristinsson har satt opp notestativer over hele scenen, nok for et lite orkester. Han plasserer mapper med papirer på notestativene. Så stiller han seg på dirigentens plass. Han leser med monoton stemme. Er det verb-former? Nei, dette er snakking uten språk, lyden av ord som ikke eier mening. Han leser stakatto-aktig, monotont. Som om han mener alt like mye. Når han er ferdig med dirigentens tekst går han videre til neste notestativ, leser seg gjennom alle instrumentenes respektive roller. Det er samme type ubegripelige tekst som blir framført. Bak scenen er det et notestativ som står delvis skjult bak en trevegg. Bare toppen stikker opp. Når vi tror performancen er slutt og han går til siden er det for å lese derfra. Vi ser hodet og notestativet som han må strekke seg for å nå opp til. Så begynner han med samme enstonige stemme å lese ”Words, don't come easy to me/ This is the only way for me to say I Love You/Words don't come easy…” Ved siden av det humoristiske i prosjektet skjer her noe annet. Den velkjente popsangen er blitt forandret, de tomme ordene blir ladet med mening. Har vi noe språk som ikke er filtrert gjennom tid, kultur og samfunn? Har vi noe annet enn klisjeer å ta til i våre tilkortkommende forsøk til å kommunisere? I Kristinssons kunstnerskap møter vi en språkinteresse som handler om språkets form og om lyden som potensiell meningsbærer og materiale. Noe som ligger et sted mellom gjenkjenning og abstraksjon der ubegripelige lyder og velkjente fraser brukes til en type konkret poesi. SALT & PEPPER PAS - Performance Art Studies presenterer resultatet av workshopen ”Salt & Pepper” under ledelse av BBB Johannes Deimling. En gruppe på 13 elever fremfører sammen og under improvisasjon hver sin performance i løpet av en times tid. Publikum inviteres til nærkontakt og til å gå rundt, å bevege seg i rommet. En jente sitter og skjærer kull med kniv og gaffel på en tallerken. Hun putter en kullbit i munnen og går fram til meg. Tar tak i skuldrene mine, lener seg fremover. Så legger hun kinnet mot mitt kinn. Hun holder meg så om skuldrene og tygger. Jeg hører hvordan kullet knaser i munnen hennes, hun maler det ned til det ikke er noe igjen. Da slipper hun taket i meg. Jeg tenker at nå er det over. Jeg ser på en gutt som står helt stille og har en hvit drakt på seg. Han sprøyter barberskum inn gjennom åpningen ved halsen. Han står helt still og den vite drakten vokser langsomt. Så tar noen tak i armen min. Det er jenta med kullet. Hun legger en liten boks i hånden min. En glassboks med plastlokk. Det er kullet. Hun har tygget det for meg og nå får jeg det tilbake. Jeg putter det i vesken min. Når timen er slutt bøyer gutten med den barberskumfylte drakten seg fremover og alt skummet tyter ut gjennom åpningen i ansiktet igjen. Timen er over, det gikk fort.

Picture Performance Augusta Atla & Nikos Branidis. Photo: Pietro Pellini LES OISEAUX SOUTERRAINES

Augusta Atla sier at hun lager bilder som hun synes mangler i vårt samfunn. Kunstnerskapet handler om kjønn og hva det er å være menneske. I hennes performance blir vi vitner til et ritual der hun farger fotografier og henger dem opp til tørk mens hennes partner Nikos Branidis drar film gjennom en prosjektor frem og tilbake. Kunstnerne knuser urter og blander med vann, og filmene til Branidis legger seg omsider på gulvet, krøller seg sammen. Vi blir vitne til noe her. Scenen er full av objekter ladet med symbolsk mening; en ansiktsmaske, et speil, speilvendte abstrakte bilder, urter, granatepler og granateplesaft som drypper ned på Atlas hvite drakt og lakenet hun sitter på. Performancen heter ”Les oiseaux souterraines” hvilket på norsk blir ”de underjordiske fuglene”. En lek med motsetninger, forventninger og bildenes symbolske betydninger. Den kjente logikken snudd på hodet.

Picture Performance Marita Isobel Solberg. Photo: Pietro Pellini

DOUGH RITES OF OUR CENTURY II Lyset er dempet i lokalen. Marita Isobel Solberg kommer inn fra sidelinjen, kledd i sort. Kroppen hennes har et stort bakhode, store bryster, digre hofter. Hun har også usedvanlig store knær og albuer. Hun er en annen type menneske, eller et slags urmenneske kanskje? Solberg går rundt i en sirkel, ser ned i gulvet, som om hun var alene, synger uten ord på en melankolsk melodi. I den ene hånden har hun en brødkniv. Hun synger lavmælt for så å bygge opp volumet, høyere og høyere. Rett som det er løfter hun kniven og stikker den rett inn i brystet. Men hun dør ikke, det er snarere en type renselse som blir utført. Hun begynner å presse noe ut av såret. Rød deig, kroppsmasse. Det henger en rød pølse rett ut av brystet hennes. Så fortsetter hun. Hun setter kniven i hoftene, i rumpa, i albuen, i hodet, i knærne. Hun må streve med å få massen ut av hodet. Det er bare det som kom ut av brystene som er rødt. De andre kroppsdeigene har grønn, sort, eller hvit masse. Når alt er ute begynner hun å ta vekk det som er rundt. Som om hun flår et dyr, kaster vekk hinnene kjøttet var pakket inn i. Hun synger igjen. Det er samme sang men nå høres hun glad ut. Kroppsmassen er deig som hun her bakt ut til bumeranger som ligger i en sirkel. Hun står i midten av sirkelen og roper ut en tekst. En profeti, en formel. Det handler om hekser, om skaperkraft. ”From the fire their bodies scream/ we will create”. Hun stamper med foten to ganger. En urkraft har sluppet løs. Så er det over.

KROPPSDELER Sigmund Skard veier hver av sine kroppsdeler, hver for seg. Noterer vekten av sitt hode, av sine armer og føtter, som om de gikk å separere fra hverandre. Hvordan forstår vi kroppen? Hva er det å forstå, å vite noe? Er det kanskje viktigere å vite hvilke spørsmål man skal stille? Flere ganger i løpet av helgen tar jeg meg selv i å lure på hvis jeg har skjønt dette riktig. Så besvarer jeg mitt eget spørsmål, flere av verkene leker med det uforståelige, det tilfeldige og det slumpmessige. Hva er det å være et menneske? Hva er en kropp, og hva kan man gjøre med kroppen? Når jeg går hjem søndag kveld har jeg fortsatt en liten boks med kullblandet spytt i vesken min. Takk for at du gav meg din DNA, takk for tilliten, tenker jeg. Egentlig bærer jeg med meg mye mer.

Imagen Performance Sigmund Skard. Photo: Pietro Pellini